Eventyr på perlesnor

Hei igjen

Vi ble de siste fire dagene i Granada, først og fremst fordi byen er flott, men også fordi vi omsider fikk suiten! I etterkant var det nesten til fordel for oss at alt det tullet med bookingen skjedde. Vi fikk nesten en hel natt gratis, og middagen vi ble spandert på var helt fantastisk. Vi hadde vår egen kelner, champagnen fløt, og rettene var i egen klasse.

De norske jentene ble i Granada en ekstra dag. Først dro vi alle innom et sjokolade musesum, hvor vi lærte hvor herligheten kommer fra og hvordan den lages. Litt ambisiøst å kjøpe kakaobønner kanskje, men så er det moro om man klarer å lage sin egen sjokolade også Så var det min tur til å skjemme meg bort. Sammen med de norske jentene dro jeg på et spa, hvor vi fikk prøvd all slags mulig massasje (varme stener, kinesiske kopper, fotmassasjse, oljemassasje osv.) Magne dro på en sigar-fabrikk hvor han blant annet fikk rulle sin egen sigar (mange suvenirer hjem ble det også). Han fikk også dratt til en barberer og trimma skjegget Den siste dagen tok vi en sightseeing rundt "Las Isletas". Det er et område i den store innsjøen som består av 365 små øyer. Man har mulighet til å kjøpe disse øyene og i dag er det ett skikkelig fintmannsstrøk.

Nå befinner vi oss i Lima, Peru. Mulig at vi hadde noen fordommer, vi ble i hvertfall svært overrasket over hvor fint det er i Lima (Hvert fall i Miraflowers hvor vi bor). Gatene er utrolig rene, det er design- butikker over alt, alt i alt en veldig moderne by. Prisene er også høyere enn hva det var i Mellom- Amerika. Vi har bare en dag i Lima og hele dagen har gått med til shopping. Vi har ikke hatt med oss noen varme klær, så når gradene blir rundt null oppe fjellene, er det helt nødvendig med noe annet enn t-skjorte og shorts.

Grytidlig i morgen flyr vi til Puno, som ligger rett ved Titicaca-sjøen. Puno ligger på 3800 moh, og faren for høydesyke er nokså stor. Hadde vi hatt flere dager, hadde vi nok brukt mer tid på å venne oss til høyden. I Titicaca- sjøen finnes det mange menneskeskapte øyer som flyter rundt, vi skal prøve å bo litt rundt om på de forskjellige øyene. Utfordringen blir språket, vi kan fortsatt svært lite spansk. Etterhvert reiser vi til Cusco for å se Machu picchu.

Forrige onsdag forlot vi Santa Teresa. Etter tolv timer med buss og ferje, kom vi omsider til ”Ilsa de Ometepe” i Nicaragua. Ilsa de Ometepe er en øy som har blitt vurdert til å være en av verdens 7 underverker. Det er to vulkantopper som utgjør øya, og øya ligger midt i Nicaraguas største innsjø (Lago de Nicaragua). Vulkanene er mer eller mindre aktive året rundt. Øya har hvite strender og rent vann, men ikke minst et rikt dyreliv. I sjøen finnes det bullsharks, det spesielle med denne typen er at de kan leve i både ferskvann og saltvann.

Vi tok oss inn på et svært hyggelig hostel i det lille havneområdet. Veldig enkel standard, men betalte allikevel ikke mer enn 7 dollar hver for dobbelt rom med eget bad. Vi møtte et par gutter på båten, som også tok seg inn på hostellet. Den ene en villmann (bygd sin egen båt i Amazonas for å seile ned til Brasil), den andre en rolig hollender.

Første dagen leide vi en motorsykkel. Vi dro innom et sted som heter Ojo de Agua, det er en liten dam/innsjø som har blitt dannet av vann som har rent fra vulkanen Madera i en slags underjordisk gang. Vannet er utrolig rent, temperaturen stiger aldri over 20 grader så det er alltid friskt og avkjølende. Det skal også være godt for huden å bade i dette vannet, da vannet består av mange mineraler som har blitt dratt med fra vulkanen. Vi kom i snakk med fire norske jenter som også hadde tatt seg turen, to av de igjen var fra hvaler. Det viste seg faktisk at hun ene (Linn Veronika Breivik) hadde felles søskenbarn med Magne. Linn Veronika er også sykepleier og skal jobbe på A4 i sommer, som er nettopp avdelingen jeg skal tilbake og jobbe for. Senere på hostellet møtte vi et par andre norske gutter, de gikk plutselig på samme studie på NTNU som Magne. Verden er liten!

Den andre dagen ble Magne med en gruppe på fire (inkludert guide), og klatret den største av de vulkanene på øya(Concepcion). De dro klokken 05.00 og var tilbake kl 17. Magne uttrykte at han omtrent aldri hadde vært så sliten, men at det også var en av han beste opplevelser. Mangel på viljestyrke og dårlige knær stoppet meg, heldigvis fikk han tatt mange fine bilder.

I går våknet jeg med blomster og crepes på sengen, nå var det bursdag☺ Vi forlot øya og dro til en by som heter Granada. I Anledningen bursdagen min, hadde vi leid en suite (fortsatt veldig rimelig her nede , 120 US$) og så selvfølgelig fram til det. Når vi kom fram viste det seg at denne suiten var dobbelbooket (argh), og vi var sist fram til stedet. Vi hadde bedt noen folk til den berømte suiten for å feire bursdagen, så var jo litt skuffene at det ble et ordinert dobbeltrom i stedet. Det stoppet derimot kke feiringen, hadde en topp kveld☺

De norske jentene ba oss i går med på en hest- og kjerretur kl 12 i dag. Magne er fortsatt ødelagt i bein, rygg og armer etter vulkanklatringen, så jeg dro alene for å møte jentene. De hadde tydeligvis forsovet seg, så det endte med at jeg ble med en mann fra Canadia og en fyr fra statene (som forresten var lommekjent og en enda bedre guide enn selve sjåføren) på en times kjøretur. Byen er svært spesiell for sin arkitektur og fargerike bygninger, det hele ble en svært fascinerende og lærerik tur.

Om et par timer venter det en ”beklager dobbeltbooking” -middag på oss nede i restauranten, den skal vi utnytte oss av☺ Hvaler- jentene (som forresten plutselig traff to andre hvaler-gutter i dag, skjønner ikke hva som skjer med tilfeldigheter om dagen!) skal også komme på middag.

Den siste uka har det vært noe ”bugs” på hjemmesiden vår, det har ikke vært mulig å legge inn bilder eller innlegg. Av en eller annen grunn er problemet over nå. Dette innlegget ble skrevet i forrige uke, nå er vi i Granada, Nicaragua.

Santa Teresa

På grunn av den hektiske tiden rundt påske ble vi i Santa Teresa en uke til. Nå har vi vært her i 2 uker. Påsken ble en veldig god unnskyldning for å bli på dette avslappende stedet enda litt lenger, det er litt for deilig å være lat og ikke gjøre noen ting. Vi surfer og soler oss, surfer og soler oss (yoga?). Mye skyldes også varmen, det er mye svalere ved vannet. Vi har heller ikke blitt lei surfing. Det har vært litt kjedelig at bølgene har vært 3-4 meter de siste dagene. Det har tvunget oss til å bare ligge på stranden etter endeløs padling hvor vi har sett slaget tapt mot bølgene. Men sånn er nå det.

Som jeg nevnte i forrige innlegg, har vi hatt vår første yoga-time. Gjennom yoga`en merket vi hvor mye kroppen hadde godt av litt bøying og strekking, noen øvelser virket helt vidunderlig. MEN Yoga er så kjedelig! Selvfølgelig ble vi litt for entusiastiske etter den første timen, så betalte for tre til i samme slengen. I ettertid var det å ta seg vann over hodet. Casa Zen arrangerer 2 yoga timer hver dag, etter en uke hadde jeg greid å gjennomføre 3, Magne 2. Vi hadde ikke lenger noen ambisjoner om å fortsette. Det er den samme yoga læreren som har alle timene. Hun er svært dyktig og motiverende, tilsynelatende ingen feil med henne. Det vi gjerne skulle visst er at det å ikke fullføre betalte timer, er fy og skam. Mens vi bodde på Casa Zen var det ikke noe poeng i å prøve og unngå henne, men der tok heller ikke alle unnskyldningene slutt. Vi flyttet som sagt til et hostel som lå 10 minutter unna Casa Zen i påsken, MEN denne yoga-dama er overalt! Står vi opp kl 06 for surfe, smetter hun plutselig fram bak oss. Ligger vi på stranden er det garantert at vi må hilse på henne 3 ganger i løpet av dagen. Vi skylder på slitne kropper og andre ”avtaler” , men samtalen ender alltid med at vi har sagt oss enige med å bli med på neste time. Det er så vanskelig å si at vi ikke vil. Hvorfor kan ikke dama bare være fornøyd med å få betalt uten å måtte undervise??! Det toppet seg når vi i kveld tok en siste middag på Casa Zen, vi dro innom etter ATV- turen. Siste yoga timen var kl 14, hva gjør yogadama der kl 18 på kvelden?? Denne gangen var det hun som unngikk oss, vi tror hun har skjønt det.

I går bestilte vi en taxi og dro til Hermosa. Det er en vakker strand noen kilometer nord for Santa Teresa. Men etter flere timer i solen og altfor mye varme, ble vi enige om at dette måtte bli den siste stranddagen. Jeg lurte på om vi (jeg i hvert fall) noen gang kunne få nok av sol og bading, det er nesten en tilfredstillese å vite at man kan. Vi dro hjem å booket en ATV (firhjuling) til i dag, nå skulle det bli litt action igjen.

Vi leide av en 4WD av kameraten til Chris (Chris eier hostellet vi bor i nå). Vi kjørte offroad sammen med de et stykke, men da de var klart ute etter veldig mye fart og spenning, og vi var litt ute etter fart men også ta bilder, skiltes vi etter en times tid. Vi ble forklart hvor de morsomme og fine veiene befant seg, og vi hadde en morsom og bra tur mellom de fire byene (bygdene?) i området.

Chris er en svært hyggelig hostelvert, vi lager middag sammen med ham (har lært å lage verdens beste pommes frites) og avtaler surfe sessions. Vi har for lengst gått tom for filmer og serier, men har nå fått låne mange av ham (relavativt mange dårlige komedier må nevnes). Vi føler oss svært trygge og godt ivaretatt.

Vi var spent på hvordan påskefeiringen skulle bli her nede, siden alle snakket om at det skulle bli så travelt. Vi har ikke sett noen kirke her i Santa Teresa, heller ingen tegn på noen religiøs feiring. Det eneste vi har merket er at det er flere folk på stranden, og at restaurantene er noe fullere.

Vi tenkte å begynne turen til Nicaragua i morgen, men mer planlegging må til ,så vi har utsatt turen til over i morgen . I morgen pakker vi surfebrettene for godt, i Nicaragua er det svært mye spennende å se og besøke, tilbringer derfor ikke noe mer tid ved strendene.

Håper alle hadde en topp påske! Hørte det var strålende vær hjemme☺

Vi overlevde flyturen til LA, til tross for nabomannen som konstant pellet seg i nesen og de mindre behagelige flysetene. Litt ufint å snakke stygt om New Zealand Airlines, for flyet var topp moderne med masse film og moro og veldig god mat, men 12 timers flyreise er vel tråkig uansett. Andreas Paulsen var på plass og hentet oss, noe vi var utrolig takknemmelige for. Hotellet vi kom til var også helt upåklagelig, absolutt de beste sengene vi har hatt til nå. Vi fikk tatt en times powernap, før vi ble hentet av Andreas og dro til en bar i Long Beach. Der vi fikk også møte Andreas venner og kolleger, ble en veldig hyggelig kveld. Dagen etter var vi helt utslåtte, tydelig at det var jetlagen som slo til. Vi kom oss i hvert fall opp til en lunsj med Andreas.

Ikke lenge etter fikk vi besøk av en annen Andreas fra San Diego, han går i klassen til Magne, utveksler nå et år i statene. Vi tok en kjøretur ned til Huntington beach, før vi beveget oss til LA down town og så på hockeymatch i Staples Centre. Utrolig spennende kamp med masse liv. Billettene var dyre, men vi hadde svært gode sitteplasser. Det ble også ekstraomgang og straffekonkurranse, heldigvis var det Kings som vant til slutt☺ Den siste dagen leide jeg og Magne en bil. Vi var i California i juli i fjor, men vi følte allikevel at vi ikke fikk sett nok av San Diego, så vi tok turen dit igjen. Ble for det meste bilsightseeing og cafèbesøk, samt litt shopping i et av de store sentrene.

06.00 dagen etter ble vi hentet av Andreas, nå bar det omsider til Costa Rica. Vi hadde booket et rom på et hostel i San Josè, men hadde aldri helt fått avklart om det ble pickup eller ikke, så når vi så en gammel søt mann med en plakat hvor det stod ”Magne Agnalt”, ble vi svært lettet. Vi har hørt mye taxi- historier, og vi så ikke fram til å ta en taxi sent på kvelden når vi ikke hadde noen ordentlig adresse å vise til.

Han som driver hostellet heter Alonso. Han viste seg å være en svært trivelig og hjelpsom kar. Han var med oss ut og spiste middag den første kvelden, hvor han fortalte oss om kulturen og hva landet hadde å by på. Opprinnelig hadde vi tenkt til å dra ut til kysten dagen etter, men Alonso mente at vi absolutt måtte være i området i noen dager for å se alle severdighetene rundt om. Med det overtalte han oss til å leie bil i 3 dager, hvor stedet hans var vår base. Vi angret aldri på det. Første dagen dro vi til en dyrepark. Costa Rica er veldig kjent for sitt rike fugleliv, vi så fugler vi aldri hadde trodd at fantes, eller kunne befinne seg innenfor kategorien fugl. Foruten om fugler var det også pumaer, skilpadder, krokodiller, aper, ekorn og blandinger av disse igjen(?). Dagen etter kjørte vi et par timer før vi omsider kom til Jacò (Alonso mente at vi måtte kjøre som en gammel bestemor siden vi brukte så lang tid, vi mener at Alonso kanskje ikke overholder trafikkreglene). Jacò er kjent for sine surfebølger, så vi hadde pakket med oss brettene i den lille yaris`en vår (jeg måtte sitte bak). Det var derimot ingen surf denne dagen, men vi fikk en fin dag på stranden og fikk tittet i området rundt. Siste dagen fikk vi endelig dratt opp til den kjente vulkanen Poas. Dette er en vulkan som omtrent er aktiv året rundt (en vulkan trenger visst ikke å gløde rødt for å være aktiv). I dypet var det grønt vann som boblet, og skyer av damp steg oppover. Vi fikk også gått en runde på den ene siden av vulkanen som er en ”cloud forest”. Utrolig natur vi aldri har sett maken til og det var veldig spennende og gå på de trange stiene. På veien hjem dro vi innom et fossefall (La Paz), men der vil vi si at Norge har mer å skryte av.

Dagen etter ble vi kjørt til bussholdeplassen for å komme oss til Santa Teresa, i våre øyne kan det ikke kalles en busstopp, vi stoppet egentlig rett på highwayen. Alonso satt med kikkert, slik at vi kunne forte oss ut når bussen nærmet seg, det var rimelig lett å miste den. Vi hadde ikke høye forventninger til bussen. En fem timers busstur (inkludert ferje i 1,5 time) koster 12 dollar pr pers, og Alonso mente at det ikke var sikkert at vi fikk sitteplasser, vanligvis var det heller ikke aircondition. Bussen viste seg derimot å være nesten tom og det var aircondition som bare det. Det beste av alt var at vi ble kjørt rett til hotellet.

På nytt har vi kommet til et super koselig hostel. Hostellet arrangerer både yoga timer og har filmkvelder et par ganger i uken. Utrolig mange hyggelige folk som bor her. Hotellet ligger også ned mot stranda og det er dermed ikke lange veien til de gode surfespotene. Opprinnelig tenkte vi å være i Santa Teresa i 5-6 dager, for å så dra videre til Nicaragua, men så gikk det opp for oss at det snart er påske. Store deler av Sentral Amerika er hovedsakelig katolsk, og påske er dermed en svært stor begivenhet her nede. I følge de vi har møtt og snakket med, ville det være mer enn dumt å dra til Nicaragua i påsketiden. Vi bestemte derfor at vi heller ble i dette området til over påske, så får vi se hva vi gjør etter det. Noe sier oss at det blir også veldig busy her i påsken også, for vi måtte lete i hele går ettermiddag for å finne et sted å sove i selve påskehelgen. Det gikk heldigvis i orden.

Det er helt klart mindre farlige dyr her, enn tidligere steder vi har vært. Men det skal sies at det ses utrolig store reptiler her. Mens vi surfer flyr det også store pelikaner rett over hodene på oss.

Nå gjør vi oss klar til vår første yoga time, Magne er nokså skeptisk, men etter mye aktivitet har vi nok godt av litt bøy og tøy.

Håper folk koser seg i vårværet, vi er misunnelige på de lyse og stadig lengre kveldene.

Hilsen Magne og Ingrid.

Heihei! Håper alt er bra med kjente og kjære! Vi koser oss fortsatt veldig mye, å dra hjem om 7 uker er fortsatt litt for tidlig syns vi Vi har på ingen måte fått nok!

Siden forrige blogginnlegg har vi gjennomført en ny roadtrip, vært i brisbane i 3 dager, og for øyeblikket befinner vi oss i New Zealand. I natt drar vi til LA, som betyr at vi har reisens lengste flytur foran oss (12 timer). Vi kan også vente oss jetlag, for tisforskjellen er på hele 18 timer 5 apr. blir et laangt døgn.

Axel ble som sagt med oss en uke til i bilen. Utgangspunktet var igjen Sydney, men nå dro vi nordover. Før vi dro kjøpte vi en surfeguidebok som beskriver bølgene oppover kysten, den ble brukt flittig i letingen etter å finne et sted og campe og surfe. Vi ble spesielt gla i sted som heter Cresent head. Stedet er kjent for sine utrolig lange bølger (opp til 500m), men ellers et veldig koselig lite sted med få innbyggere. At vi fant oss en stamresturant var vel heller naturlig, da det er 2-3 og velge mellom. Vi alle tre kjøpte oss surfebrett i Sydney før vi startet på bilferien. Typisk som det er, tok det bare noen få dager før vi alle tre hadde fått sprekker og skader i brettet som måtte fikses. Heldigvis kom vi i prat med en pensjonist mens vi lå ute i havet og ventet på bølgene. Han hadde en gammel kamerat som hadde shapet surfebrett i 40- 50 år som bodde rett ovenfor stranda(Bob Keeno). Fire timer senere hadde vi fått fikset brettene med en samlet pris på 50 dollar. Vi var svært heldige.

Etter at Axel dro tilbake til Sydney, dro jeg og Magne rett opp til Byron bay. Det skal sies at vi hadde en liten stopp i Angourie, som svært mange har fortalt oss at er et superfint surfested, og det så det ut som og. Vi stusset litt over at det ikke var noen som surfet i vannet (samtlige strender er nesten fulle av surfere) så vi kom i kontakt med en dame for å høre om det var mye strømninger eller mye steiner. Det var det, men det var ikke det som holdt folk unna vannet. Den siste uken hadde det vært en 8 fot hai som hadde holdt seg til stranda. Dette stedet var visst også det stedet hvor det oftest ble sett haier. Ingen diskusjoner om hvorvidt vi skulle bli eller ikke, så vi dro rett til Byron bay. Planen var å være der i et par dager, men stedet var så flott og fint at vi faktisk ble der en uke. Strendene og vannet var fantastisk. Den ene dagen dukket det faktisk opp 10-12 delfiner rett der vi surfet, utrolig opplevelse! Første dagen traff vi plutselig på et par gutter som vi møtte første gang i Cresent Head. En tysker (Janis) og en engelskmann (Olli). De var i Byron omtrent like lenge som oss, og ble helt klart våre nye lekekamerater.

Inntil vi kom til byron bay( samlet,15 dager) har vi sluppet å betale noe ekstra for overnatting. I byron bay skjønte vi at det måtte bli annerledes. Vi lette langt om lenge den første natten inntil vi fant en avsides mørk vei. Men vi sov svært dårlig, lå gjerne med et øye åpent og tittet etter ranger- bilene (i Byron bay sier ryktene at boten for å sove i bilen ligger på 300 dollar pr pers.). Dagen etter tok vi inn på en campingplass (40dollar pr natt), det samme gjorde også guttene. Vi har aldri angret, det er svært godt å ha et sted med varm dusj, kjøkken og et sted å bare slappe av på. Campingen ligger på stranda, og det er knappe minuttet til hovedgaten i byen. Det er også utrolig sosialt å være på en campingplass. Det er mange norske og svenske her. Vi har for det meste allikevel holdt oss til det engelsk-tyske paret vårt. Vi har felles måltider og drar og surfer sammen.

Vi kom oss til slutt til Brisbane og fikk levert bilen den 31.mars, som avtalt. Litt vemodig at bilferien plutselig var over, men regnvær og det at vi kunne se fram til et 4.etg hus med rom og eget bad, førte til at vi faktisk var gangske fornøyde med å levere bilen akkurat den dagen. Huset vi kom til, tilhører foreldrene til en gutt vi møtte i Lombok (Jonathan). For tiden er det bare Jono og to søsken av ham som bor der, foreldrene jobber med sirkus og er derfor sjelden hjemme. Vi sov hos de i 3 netter, det hele var en veldig god opplevelse. Jono var med oss ut om kveldene og guidet oss til sine egne favorittsteder. Vi fikk sett både lokale liveband og spist masse god mat. Magne og jeg fikk også sett en rugby kamp, mye liv og moro. Det må også nevnes at Magne omsider tok skjegget, roadtrippen var tross alt over.

Siste dagen fløy vi til Cairns, hvor vi sov i Cairns en natt, før vi deretter dro til New Zealand. På en måte har vi startet turen på vei til Costa Rica, men før vi er framme, har vi 2 netter i Auckland og 3 netter i Los Angeles. Vi har nå vært i Auckland i en og en halv dag. Etter og hatt lonley planet bøkene lett tilgjengelige under reisen fram til nå, følte vi oss nesten hjelpeløse når vi kom til New Zealand uten noen form for reiseguide. Men her i Auckland har vi bodd på et hostel, og resepsjonistene hadde mange gode tips om hva vi burde gjøre for å utnytte den korte visitten vår. Dagen etter slengte vi oss dermed på en guidet busstur rundt i byen som faktisk var gratis. Vi ble hentet kl 10 og var hjemme igjen kl 17 på ettermiddagen. Vi fikk sett Aucklands høyeste bygning, hvor den personen som vant ”krone- eller- mynt”- konkurransen fikk strikkhoppe fra bygningen (ble dessverre ikke en av oss). Vi fikk også sett noen vulkantopper, samt de fine havneområdene rundt byen. Det ble også ølsmaking. Siste delen av turen ble avsluttet med en fottur opp Harbour Bridge. Brua hadde også en base for strikkhopping, og de som ville kunne få hoppe 2 ganger for en veldig bra pris (135 dollar). Magne var ikke vanskelig å be, og var også den eneste som faktisk ønsket å hoppe. (Jeg har ikke vært gla i hoppe etter 10-meter plasket i pirbadet). Magne hadde dermed en stor tilskuerhær mens han hoppet sine to hopp. Begge gangene duppet han i vannet, og han hadde det minst like spennende som oss som så på

Det er var to norske jenter med på turen som vi en fikk god tone med. I går kveld møttes vi på en restaurant og dro deretter å så en film paa kino. Foreløpig har vi vært helt klart mest sammen med gutter, så denne gangen var det veldig godt å henge litt med jenter igjen☺

Vi har allerede booket rom i LA. Anderas Paulsen (en gammel klassekamerat av meg) fikset oss et supert hotel i Long beach, til en svært billig penge. Dette hotellet er visstnok reservert for helikopterpiloter, og det er det som gjør det så billig. Han henter oss på flyplassen i morgen og forhåpentligvis har han også litt tid til å være litt sammen med oss.